Vårt land besøker Hjertelyd

Pål Buset i Vårt land gjesta forestillinga Hjertelyd i mars 2016. Under kan du lese saken. Jeg reiser fortsatt rundt sammen med Dj Ingebling og lydtekniker Ragnhild og spiller forestillinga for ungdomsskoleelever.

Som fjortis forstod ikke forfatter Helene Guåker en dritt av «Byens metafysikk». Nå har hun skrevet langdikt for å åpne unge øyne for god litteratur.
I en klassisk, norsk gymsal pumper hip hop ut av to høytalere. På en scene, en forfatter og en DJ. På gulvet foran, 120 åttende- og niendeklassinger.
«Vilde / det er meg // det er henne / S på pulten / ved sida av meg / hu sier å, er det deg / hei / hu setter seg // hu flytter pulten / nærmere min / jeg hermer, fniser / teiper navnelappa / fast // fra nå av / skal vi to alltid / væra sammen,»
messer forfatter Helene Guåker. Hun leser fra Kanskje er det hjertet, sin siste bok og noe så sjeldent som et langdikt for ungdom.
– Jeg likte det, forteller Anna Hauge, niendeklassing ved Furnes Ungdomsskole.
– Men jeg liker best spennende historier og kjærlighetsfortellinger.
– Men er ikke Kanskje er det hjertet en fortelling om kjærlighet?
– Jo da, men dikt er litt annerledes. Det er liksom mer oppbrutt og kortfatta.
Klassevenninne Eline Vestad påpeker at Guåkers tekster krever mer av henne enn «vanlig» prosa.
– Jeg måtte dikte selv, og lagde bilder i hodet av det hun leste. Mens det ble spilt musikk, dikta jeg videre og når hun begynte å lese igjen, fortsatte det ikke nødvendigvis slik som jeg hadde tenkt, sier Vestad.
Oppvekst fra baksetet. Kanskje er det hjertet, er ikke bare et langdikt for ungdom. Det er et langdikt for ungdom som foregår i et univers av Volvoer som har sett sine beste dager. Et bygdelandskap og en ungdomsskoletid sett fra et baksete. En gjenkjennelig, liten fortelling om smugrøyking og svik fortalt av Vilde – ei ung jente som både lengter, og ikke lengter bort.
– Vilde er ikke ulik meg selv. Jeg vokste opp på Nes i Ringsaker og tilbrakte selv mye tid i baksetet på gamle Volvoer. Bilene var der alltid, de var hvordan vi kom oss rundt i bygda, mens bussen, som også opptrer i diktet, representerte en utvei – veien til videregående og ut av bygda, forteller Guåker.
Gjenkjennelig. Kanskje er det hjertet skal være en gjenkjennelig oppvekstskildring. Et tilgjengelig narrativ om de korte åra mellom barn og voksen, men boka er også et forsøk på å tilgjengeliggjøre en vrien sjanger for et vrient publikum.
– Det finnes så utrolig mye god poesi. Jeg opplever at mye av det ungdom presenteres for i norsktimene på ungdomsskolen og på videregående er for lite gjenkjennelig og for utilgjengelig, kort sagt for tungt for ungdom, sier Guåker.
Guåker forteller om en opprørsk ungjente som ikke fikk taket på dikt, og vanskelig ville gi slipp påFrøken detektiv. Den ungjenta var Guåker.
– Selv var jeg for sløv til å sette pris på dikta vi ble fora med i norskpensum. Da jeg i ettertid studerte litteratur gikk det opp for meg at vi hadde lest Karin Boyes fantastiske dikt «Ja visst gör det ondt» på skolen. Som fjortis gikk det diktet meg hus forbi. Jeg håper at jeg kan være med på å åpne unge øyne for kvalitetslitteratur de ellers ville gått glipp av.
Ingen fasit. Til forsvar for ungdommene på Furnes, kan det sies at de ennå ikke har kommet til punktet om poesi i læreplanen.
Benedicte Eyde, norsklektor og leder for Landslaget for norskundervisning, vedgår at eldre tekster kanskje kan være vanskelig tilgjengelige, men minner om at læreplanen er åpen for tolkning og at tekstutvalget i stor grad er opp til hver enkelt lærer.
– Et problem kan være at eldre tekster kan være tyngre å forstå på grunn av et gammeldags språk i ordvalg og syntaks. Da er riktig tilrettelegging fra lærer og lærebøker helt uvurderlig:
Gode spørsmål som åpner teksten, samtale om betydning av ord og symboler, sammenlikning med liknende tekster fra egen tid, sier Eyde.
Og ikke minst, mener lektoren, er det i arbeid med lyrikk viktig å vise elevene at poesi gjerne er åpne tekster uten en tolkning som er fasit.
Få ord, mye mening. Widar Aspeli er barne- og ungdomsbokforfatter og også litteraturprodusent for Den kulturelle skolesekken i Hedmark. Han forteller at de bruker en av fylkets store poeter, Rolf Jacobsen, for å formidle leseglede og diktforståelse til sjuendeklassinger.
– Dikt må først og fremst formidles på en god måte. Vi har lagd et lite hefte som heter Mine dikt der elevene presenteres for fem av Jacobsens dikt. Poesi er ikke nødvendigvis en stor tekstmengde, men bærer på mye mening og innhold. Det gjør dikt viktig for de som i utgangspunktet ikke leser så mye.
Sær, norsk ungdom. I baksetet på en noe nyere Volvo på vei fra Furnes til jernbanestasjonen i Brumunddal, sitter Vårt Lands journalist som har sporadisk blikkontant med jevngamle Helene Guåker, i bakspeilet.
– Selv husker jeg Rolf Jacobsens «Byens metafysikk» spesielt godt fra ungdomsskolen. Det satte jeg stor pris på.
– Du må ha vært en rar ungdom, sier Guåker.
– Jeg var altfor opprørsk, altfor opptatt av det som foregikk på utsida av klasserommet til å sette pris på Jacobsen eller Sigbjørn Obstfelder.
En god inngang. Jacobsen-prosektet har fått navnet RJ Sju og undervises av poetene Endre Ruset og Arne Hugo Støland. Førstnevnte forteller at han husker et veldig mas om dikttolkning, fra egen oppvekst.
– Det forsøker jeg å unngå. Vi bruker heller Jacobsens dikt som et utgangspunkt for å trigge skriveglede. Vi lar elevene komme ham i møte med egne tekster, forklarer Endre Ruset på telefon fra Kypros – der han i forbindelse med verdens poesidag har lest egne tekster for kypriotisk ungdom.
Ruset mener dikt er en god vei inn i skjønnlitteraturen.
– Vil du få ungdom til å skrive, ber du dem ikke skriver roman eller novelle. Dikt er en veldig umiddelbar form. De handler om følelser og sanser. Det er så banalt som at det er korte tekster som sier noe viktig om livet. Selv var jeg ingen sterk leser og opplevde at dikt var en god inngang til litteratur, forteller Ruset.
Dikt som virker. Widar Aspeli var til stede da Helene Guåker besøkte sin gamle ungdomsskole på Nes i Ringsaker i forbindelse med Ringsaker poesiuke Litteraturuka i Ringsaker i mars. Han tror Kanskje det er hjertet har noe for seg.

Forfatter møtte VG1 Teknikk og industriell produksjon på Lena-Valle

I forbindelse med mitt skolebesøk på Lena videregående skole, laga den engasjerte norsklæreren Kjell Gulbrandsen nettsak, og jeg har fått lov til å legga den ut her:

«Tirsdag 27. januar fikk 1TPA og 1TPB besøk av forfatteren Helene Guåker fra Nes på Hedmarken. Klassene har brukt deler av norsktimene til å lese Guåkers roman Kjør!, som handler om ei jente med bildilla. Elevene hadde laget mange spørsmål som de fikk svar på.

Det måtte en roman om bilkjøring til for å fenge TP-elevenes interesse for skjønnlitteratur. Lærerne Sigrun Høiberg (1TPA) og Kjell Gulbrandsen (1TPB) avslutter så godt som hver time med å lese høyt fra Kjør!, fra 2010, og har erfart at alle konsentrerer seg om å lytte til historia om Marianne og Chevellen hennes, om ulykka og om den vanskelige kjærligheten. Ja, flere klarer å fullføre når lærerne stopper midt i ei setning.

Nå på tirsdag fikk de høre forfatteren sjøl lese fra begynnelsen på det kapitlet de var kommet fram til. Det hele hadde begynt med at læreren i B-klassa knyttet opplæringa i brevskriving til å invitere Guåker til å ta turen over Mjøsa. Det brevet som var klarest utformet, ble sendt, og det positive svaret lot ikke vente på seg. Nå, etter besøket, er det A-klassas tur til å forfatte brev, denne gangen for å takke for ei lærerik og interessant norskøkt.

Noen av spørsmålene handlet naturlig nok om forfatterens forhold til biler. «Er du interessert i biler?», Hva slags bil kjører du?», «Hva var din første bil?» og «Har du hatt en Chevelle?» åpnet spørrerunden. Nei, Chevelle hadde hun ikke; «Tenk om jeg hadde hatt det – det ville ha vært kult, det!» svarte forfatteren, som hadde kommet til Lena i sin Volvo 850, på det siste av åpningsspørsmålene. Bilinteressa hennes hadde imidlertid vært større tidligere, da hun satt på med kjærester og etter hvert tok «lappen» sjøl. Mercedes ville hun i alle fall ikke kjøre …

Som svar på spørsmål om hvorfor hun ble forfatter, svarte Guåker at hun alltid hadde likt å lyge og fortelle historier. Hadde hun som småjente på Ringsaker møtt ei katte på skolevegen, ble katta raskt til ei farlig gaupe da historia skulle fortelles. Virkeligheten var for kjedelig til at hun kunne leve i den slik den var; her måtte det dikting og fantasi til for å krydre tilværelsen. Spørsmålet «Hvordan kan du gjøre noe så kjedelig som å skrive?» hadde hun vanskelig for å forstå; for henne er skriving like livsnødvendig som mat. «Hvis du ikke fikk skrive, ville du kvelde, da?» kom det spontane oppfølgingsspørsmålet fra salen.

Og det ville hun ha gjort. Til elevene, som satt i hestesko foran henne, fortalte hun at hun hadde gått på forfatterstudiet på Høgskolen i Bø. Der hadde hun lært at hun burde skrive om noe hun kjente godt. Derfor skrev hun Kjør!. Ikke det at hun hadde gode karakterer fra videregående; en kan bli forfatter likevel, sa hun, og det er hun jo nettopp bevis på. Hun fortalte også litt om romanen Pølsefabrikken, som er et hakk råere enn Kjør!, og det kunne så absolutt merkes at noen godt kunne tenke seg å møte denne romanen også. Kanskje en idé for neste års Vg2-klasser på teknisk avdeling? Fjorårets Vil ikke reise, kan ikke bli har forresten fått god kritikk og står på den lange lista norsklæreren i B-klassa har over uleste bøker. Neste bok blir forresten kanskje ei diktsamling med motiv fra ungdomsmiljøet. Rik blir en likevel ikke av å skrive romaner. De siste årene ville hun ha hatt ei årslønn på 50 000 kroner, fikk vi vite. Derfor arbeider hun halv stilling som «lesedetektiv» for foreningen «Leser søker bok», som arbeider for at alle skal ha like muligheter til å lese bøker. Ikke noe dårlig yrkesvalg, altså.

Også karakteristikken av hovedpersonen Marianne og oppbygginga av romanen fikk Guåker spørsmål om. Det siste temaet gjaldt språket i Kjør!. Elevene hadde merket seg at ikke alle ordene i romanen står i bokmålsordlista. Det var ikke før hun begynte å skrive bøker at hun hadde oppdaget at hun sto fritt til å skrive hvordan hun ville, sa hun: Former som siden, hun og stund passer ikke inn når handlinga skjer i Brumunddal – da måtte det bli sia, hu og stønd for at stemninga skulle bli ekte. Ekte stemning var det også i C109 da et bilinteressert publikum snakket med en bilinteressert forfatter.»

 

http://www.opplandvgs.no/Lena-vgs/Nyheter/Forfatter-motte-TP-pa-Lena-Valle/

Skolebesøk

Jeg har siden 2010 vært rundt på skoler og hatt ulike opplegg for ungdommene jeg har møtt. Under Litteraturuka i Ringsaker 2013 møtte jeg omlag 250 ungdommer som alle delte drømmene sine med meg. Det resulterte i to blomstrende drømmetrær på Brumunddal bibliotek, og en følelse av at ungdommen nå til dags er mye bedre enn før.

 

IMG_2535