Terningkast 5 i Dagbladet

«Etter tre voksenbøker debuterte Helene Guåker i fjor som ungdomsbokforfatter med romanen «Juksemaker». Her skildrer hun Vilde, som flytter på hybel for å begynne på videregående. Også i årets ferske «Kanskje er det hjertet» er en Vilde hovedperson. Denne gangen er det de omkalfatrende ungdomsskoleåra som er tema, og formen er ny og dristig:

Guåker skriver et langdikt for tenåringen om forelskelse, fest og begjær. Om ensomhet og fravær. Og om gode og dårlige forbindelser. Ny tid Diktet starter den aller første dagen på ungdomsskolen. Vilde skal krysse skolegården: «jeg går over plassen/føttene mine, de er/ alt for store/ for resten av kroppen. » Lykkeligvis finner hun en venninne, Susanne. De henger sammen, fester, sitter på i biler, drar på hyttetur, danser på klubben. De inngår en pakt om å aldri svikte hverandre. Men forelskelsene kommer i veien. Vilde forelskelser seg først i Lars, så i Peder. Og higet etter gutta og alt det nye, skyver Susanne i bakgrunnen: «Hu sier hu vil sykle ned til stranda/ men hva skal jeg med sykkel/ når jeg kan sitte i et forsete». Det er ikke hovedpersonen som blir sviktet i Guåkers bok, som i mange ungdomsbøker. Det er Vilde som glemmer Susanne. Diktet antyder underveis at Susanne ikke har det bra hjemme. Slike antydninger og mer abstrakte og stikkordsmessige partier får alltid sin avklaring. Diktet er lett tilgjengelig, situasjonene gjenkjennelige og tonen øm. om Inga Sætres tegneserieroman «Fallteknikk». Sætres bok er hakket råere og sikrere litterært, men begge formidler fint utsattheten og sårbarheten ungdomstida innebærer. De evner begge å fange noe essensielt i grenselandet mellom barn og voksen. Livet i bil og bygd er en viktig bestanddel for Guåker, som skriver på bredt hedmarks-mål. Bilen er både åsted og nesten aktør i bøkene hennes. Ikke minst gjelder dette debuten «Kjør» (2010). Men også i årets bok defineres kjøreren/gutten av kjøretøyet/ bilen. Enten det er en Pontiac, Volvo 240, eller en rusten golf. Å våge Langdiktet er fortellende i formen og lett å følge. Enkelte steder skaper oppdelingen haltende rytme, men stort sett er gjentakelsene, sansningene og de få metaforene (som «et rykte med skarpe kanter») godt turnert. I min utgave er det falt ut hvem som har ansvar for bokas fine omslag og illustrasjoner/vignetter, men googling avdekker at det er nevnte Inga Sætre. De to kler hverandre. Et langdikt for ungdom kan virke dristig, kan hende avskrekkende. Guåker våger seg ut i det og lykkes godt. Hun skaper en narrativ spenning som driver leseren fremover, samtidig som rommet til å lage egne bilder, inkludere egne opplevelse og emosjoner, er større. Fyll, sex og bilråning til tross: Guåkers dikt om «et knust hjerte, et blått øye» anbefales alle. «

Vårt land besøker Hjertelyd

Pål Buset i Vårt land gjesta forestillinga Hjertelyd i mars 2016. Under kan du lese saken. Jeg reiser fortsatt rundt sammen med Dj Ingebling og lydtekniker Ragnhild og spiller forestillinga for ungdomsskoleelever.

Som fjortis forstod ikke forfatter Helene Guåker en dritt av «Byens metafysikk». Nå har hun skrevet langdikt for å åpne unge øyne for god litteratur.
I en klassisk, norsk gymsal pumper hip hop ut av to høytalere. På en scene, en forfatter og en DJ. På gulvet foran, 120 åttende- og niendeklassinger.
«Vilde / det er meg // det er henne / S på pulten / ved sida av meg / hu sier å, er det deg / hei / hu setter seg // hu flytter pulten / nærmere min / jeg hermer, fniser / teiper navnelappa / fast // fra nå av / skal vi to alltid / væra sammen,»
messer forfatter Helene Guåker. Hun leser fra Kanskje er det hjertet, sin siste bok og noe så sjeldent som et langdikt for ungdom.
– Jeg likte det, forteller Anna Hauge, niendeklassing ved Furnes Ungdomsskole.
– Men jeg liker best spennende historier og kjærlighetsfortellinger.
– Men er ikke Kanskje er det hjertet en fortelling om kjærlighet?
– Jo da, men dikt er litt annerledes. Det er liksom mer oppbrutt og kortfatta.
Klassevenninne Eline Vestad påpeker at Guåkers tekster krever mer av henne enn «vanlig» prosa.
– Jeg måtte dikte selv, og lagde bilder i hodet av det hun leste. Mens det ble spilt musikk, dikta jeg videre og når hun begynte å lese igjen, fortsatte det ikke nødvendigvis slik som jeg hadde tenkt, sier Vestad.
Oppvekst fra baksetet. Kanskje er det hjertet, er ikke bare et langdikt for ungdom. Det er et langdikt for ungdom som foregår i et univers av Volvoer som har sett sine beste dager. Et bygdelandskap og en ungdomsskoletid sett fra et baksete. En gjenkjennelig, liten fortelling om smugrøyking og svik fortalt av Vilde – ei ung jente som både lengter, og ikke lengter bort.
– Vilde er ikke ulik meg selv. Jeg vokste opp på Nes i Ringsaker og tilbrakte selv mye tid i baksetet på gamle Volvoer. Bilene var der alltid, de var hvordan vi kom oss rundt i bygda, mens bussen, som også opptrer i diktet, representerte en utvei – veien til videregående og ut av bygda, forteller Guåker.
Gjenkjennelig. Kanskje er det hjertet skal være en gjenkjennelig oppvekstskildring. Et tilgjengelig narrativ om de korte åra mellom barn og voksen, men boka er også et forsøk på å tilgjengeliggjøre en vrien sjanger for et vrient publikum.
– Det finnes så utrolig mye god poesi. Jeg opplever at mye av det ungdom presenteres for i norsktimene på ungdomsskolen og på videregående er for lite gjenkjennelig og for utilgjengelig, kort sagt for tungt for ungdom, sier Guåker.
Guåker forteller om en opprørsk ungjente som ikke fikk taket på dikt, og vanskelig ville gi slipp påFrøken detektiv. Den ungjenta var Guåker.
– Selv var jeg for sløv til å sette pris på dikta vi ble fora med i norskpensum. Da jeg i ettertid studerte litteratur gikk det opp for meg at vi hadde lest Karin Boyes fantastiske dikt «Ja visst gör det ondt» på skolen. Som fjortis gikk det diktet meg hus forbi. Jeg håper at jeg kan være med på å åpne unge øyne for kvalitetslitteratur de ellers ville gått glipp av.
Ingen fasit. Til forsvar for ungdommene på Furnes, kan det sies at de ennå ikke har kommet til punktet om poesi i læreplanen.
Benedicte Eyde, norsklektor og leder for Landslaget for norskundervisning, vedgår at eldre tekster kanskje kan være vanskelig tilgjengelige, men minner om at læreplanen er åpen for tolkning og at tekstutvalget i stor grad er opp til hver enkelt lærer.
– Et problem kan være at eldre tekster kan være tyngre å forstå på grunn av et gammeldags språk i ordvalg og syntaks. Da er riktig tilrettelegging fra lærer og lærebøker helt uvurderlig:
Gode spørsmål som åpner teksten, samtale om betydning av ord og symboler, sammenlikning med liknende tekster fra egen tid, sier Eyde.
Og ikke minst, mener lektoren, er det i arbeid med lyrikk viktig å vise elevene at poesi gjerne er åpne tekster uten en tolkning som er fasit.
Få ord, mye mening. Widar Aspeli er barne- og ungdomsbokforfatter og også litteraturprodusent for Den kulturelle skolesekken i Hedmark. Han forteller at de bruker en av fylkets store poeter, Rolf Jacobsen, for å formidle leseglede og diktforståelse til sjuendeklassinger.
– Dikt må først og fremst formidles på en god måte. Vi har lagd et lite hefte som heter Mine dikt der elevene presenteres for fem av Jacobsens dikt. Poesi er ikke nødvendigvis en stor tekstmengde, men bærer på mye mening og innhold. Det gjør dikt viktig for de som i utgangspunktet ikke leser så mye.
Sær, norsk ungdom. I baksetet på en noe nyere Volvo på vei fra Furnes til jernbanestasjonen i Brumunddal, sitter Vårt Lands journalist som har sporadisk blikkontant med jevngamle Helene Guåker, i bakspeilet.
– Selv husker jeg Rolf Jacobsens «Byens metafysikk» spesielt godt fra ungdomsskolen. Det satte jeg stor pris på.
– Du må ha vært en rar ungdom, sier Guåker.
– Jeg var altfor opprørsk, altfor opptatt av det som foregikk på utsida av klasserommet til å sette pris på Jacobsen eller Sigbjørn Obstfelder.
En god inngang. Jacobsen-prosektet har fått navnet RJ Sju og undervises av poetene Endre Ruset og Arne Hugo Støland. Førstnevnte forteller at han husker et veldig mas om dikttolkning, fra egen oppvekst.
– Det forsøker jeg å unngå. Vi bruker heller Jacobsens dikt som et utgangspunkt for å trigge skriveglede. Vi lar elevene komme ham i møte med egne tekster, forklarer Endre Ruset på telefon fra Kypros – der han i forbindelse med verdens poesidag har lest egne tekster for kypriotisk ungdom.
Ruset mener dikt er en god vei inn i skjønnlitteraturen.
– Vil du få ungdom til å skrive, ber du dem ikke skriver roman eller novelle. Dikt er en veldig umiddelbar form. De handler om følelser og sanser. Det er så banalt som at det er korte tekster som sier noe viktig om livet. Selv var jeg ingen sterk leser og opplevde at dikt var en god inngang til litteratur, forteller Ruset.
Dikt som virker. Widar Aspeli var til stede da Helene Guåker besøkte sin gamle ungdomsskole på Nes i Ringsaker i forbindelse med Ringsaker poesiuke Litteraturuka i Ringsaker i mars. Han tror Kanskje det er hjertet har noe for seg.

Forfatter møtte VG1 Teknikk og industriell produksjon på Lena-Valle

I forbindelse med mitt skolebesøk på Lena videregående skole, laga den engasjerte norsklæreren Kjell Gulbrandsen nettsak, og jeg har fått lov til å legga den ut her:

«Tirsdag 27. januar fikk 1TPA og 1TPB besøk av forfatteren Helene Guåker fra Nes på Hedmarken. Klassene har brukt deler av norsktimene til å lese Guåkers roman Kjør!, som handler om ei jente med bildilla. Elevene hadde laget mange spørsmål som de fikk svar på.

Det måtte en roman om bilkjøring til for å fenge TP-elevenes interesse for skjønnlitteratur. Lærerne Sigrun Høiberg (1TPA) og Kjell Gulbrandsen (1TPB) avslutter så godt som hver time med å lese høyt fra Kjør!, fra 2010, og har erfart at alle konsentrerer seg om å lytte til historia om Marianne og Chevellen hennes, om ulykka og om den vanskelige kjærligheten. Ja, flere klarer å fullføre når lærerne stopper midt i ei setning.

Nå på tirsdag fikk de høre forfatteren sjøl lese fra begynnelsen på det kapitlet de var kommet fram til. Det hele hadde begynt med at læreren i B-klassa knyttet opplæringa i brevskriving til å invitere Guåker til å ta turen over Mjøsa. Det brevet som var klarest utformet, ble sendt, og det positive svaret lot ikke vente på seg. Nå, etter besøket, er det A-klassas tur til å forfatte brev, denne gangen for å takke for ei lærerik og interessant norskøkt.

Noen av spørsmålene handlet naturlig nok om forfatterens forhold til biler. «Er du interessert i biler?», Hva slags bil kjører du?», «Hva var din første bil?» og «Har du hatt en Chevelle?» åpnet spørrerunden. Nei, Chevelle hadde hun ikke; «Tenk om jeg hadde hatt det – det ville ha vært kult, det!» svarte forfatteren, som hadde kommet til Lena i sin Volvo 850, på det siste av åpningsspørsmålene. Bilinteressa hennes hadde imidlertid vært større tidligere, da hun satt på med kjærester og etter hvert tok «lappen» sjøl. Mercedes ville hun i alle fall ikke kjøre …

Som svar på spørsmål om hvorfor hun ble forfatter, svarte Guåker at hun alltid hadde likt å lyge og fortelle historier. Hadde hun som småjente på Ringsaker møtt ei katte på skolevegen, ble katta raskt til ei farlig gaupe da historia skulle fortelles. Virkeligheten var for kjedelig til at hun kunne leve i den slik den var; her måtte det dikting og fantasi til for å krydre tilværelsen. Spørsmålet «Hvordan kan du gjøre noe så kjedelig som å skrive?» hadde hun vanskelig for å forstå; for henne er skriving like livsnødvendig som mat. «Hvis du ikke fikk skrive, ville du kvelde, da?» kom det spontane oppfølgingsspørsmålet fra salen.

Og det ville hun ha gjort. Til elevene, som satt i hestesko foran henne, fortalte hun at hun hadde gått på forfatterstudiet på Høgskolen i Bø. Der hadde hun lært at hun burde skrive om noe hun kjente godt. Derfor skrev hun Kjør!. Ikke det at hun hadde gode karakterer fra videregående; en kan bli forfatter likevel, sa hun, og det er hun jo nettopp bevis på. Hun fortalte også litt om romanen Pølsefabrikken, som er et hakk råere enn Kjør!, og det kunne så absolutt merkes at noen godt kunne tenke seg å møte denne romanen også. Kanskje en idé for neste års Vg2-klasser på teknisk avdeling? Fjorårets Vil ikke reise, kan ikke bli har forresten fått god kritikk og står på den lange lista norsklæreren i B-klassa har over uleste bøker. Neste bok blir forresten kanskje ei diktsamling med motiv fra ungdomsmiljøet. Rik blir en likevel ikke av å skrive romaner. De siste årene ville hun ha hatt ei årslønn på 50 000 kroner, fikk vi vite. Derfor arbeider hun halv stilling som «lesedetektiv» for foreningen «Leser søker bok», som arbeider for at alle skal ha like muligheter til å lese bøker. Ikke noe dårlig yrkesvalg, altså.

Også karakteristikken av hovedpersonen Marianne og oppbygginga av romanen fikk Guåker spørsmål om. Det siste temaet gjaldt språket i Kjør!. Elevene hadde merket seg at ikke alle ordene i romanen står i bokmålsordlista. Det var ikke før hun begynte å skrive bøker at hun hadde oppdaget at hun sto fritt til å skrive hvordan hun ville, sa hun: Former som siden, hun og stund passer ikke inn når handlinga skjer i Brumunddal – da måtte det bli sia, hu og stønd for at stemninga skulle bli ekte. Ekte stemning var det også i C109 da et bilinteressert publikum snakket med en bilinteressert forfatter.»

 

http://www.opplandvgs.no/Lena-vgs/Nyheter/Forfatter-motte-TP-pa-Lena-Valle/

Ungdomsboka Juksemaker

Høsten 2015 debuterte jeg som ungdomsbokforfatter med den lettleste ungdomsboka Juksemaker. Les mer om den på uprisen.noboksok.no eller https://utavhylla.wordpress.com/2015/09/23/juksemaker/

Boka har blitt brukt i en skoleoppgave og således fått en egen hjemmeside. Eleven bak skoleoppgaven skriver blant anna:

Det som var ekstra bra med boka var at språket i boka er sånn språk vi ungdommer prater og det gjør det mye lettere å lese og skjønne alt.

les mer her: http://juksemakerr.blogspot.no

Det eneste som hjelper er å ta imot til det stopper

Jeg sitter på kjøkkenet, ser ut vinduet mot hagen. Det er mørkt som i døden der utafor. Mørket har fått meg til å ligge våken mange netter, i frykt for hva som kan skjule seg der. Det hjelper ikke å låse døra for den som virkelig vil inn. Det hjelper ikke å ringe politiet hvis det tar en time før de er der. Det hjelper ikke å grine og trygle og be om å få slippe. Det eneste som hjelper er å ta i mot det som kommer til det stopper.

Dette er en realitet for mange. Det er altfor mange kvinner som blir utsatt for vold. Av sine kjærester. Samboere. Ektefeller. Ekskjærester. Det trenger ikke nødvendigvis være blodig for at det skal kunne kalles vold. Psykisk vold er minst like ille som fysisk vold.

 

Et spørsmål om tid

Da min ekskjæreste slo meg første gang, følte jeg en nesten absurd form for lettelse. Jeg hadde vært så redd for at det skulle skje, og visste at det bare var et spørsmål om tid. Ventetida var egentlig den verste. Tida like etter et sinneutbrudd var fin. Det var løfter og utallige bønner om tilgivelse. Og jeg tilga. Så var det bare å gå rundt på glasskår til neste gang. Slik gikk dagene. Dagene ble til måneder. Måneder ble til år.

Av dem som visste at han slo, var det bare én person som sa: Herregud, du må komme deg unna. Jeg unnskyldte han så mye at alle trodde på det – jeg også: «Han går i terapi. Han har hatt det tøft.» Det er min feil.

Det siste sa jeg aldri høyt. Alt som skjedde, alle sinte ord og handlinger, kom av én ting alene: Sex. Hele forholdet vårt ville vært helt perfekt om jeg bare hadde hatt lyst til å ligge med kjæresten min. Får man høre noe mange nok ganger, trur man på det. I mitt hode var det meg det var noe galt med – fordi jeg ikke hadde lyst. Man skal jo ha lyst til å ligge med kjæresten sin! Jeg trudde dessuten at det var ei plikt: Man skal ligge med kjæresten sin. Sjøl om man ikke har lyst. Man sier i hvert fall ikke nei når man ikke aner hvilke konsekvenser det får.

 

Skam

Jeg klarte til slutt å fatte at jeg ikke lenger kunne bli. Jeg aner ikke hvordan. Det er mye fra dette forholdet jeg har fortrengt. Men ydmykelsen og skammen glemmes ikke like lett. Den er så stor og bunnløs at den ikke kan beskrives. Det er ikke mulig å forstå hvordan man kan bli i et sånt forhold, med mindre man har vært der sjøl.

Jeg møter altfor mange kvinner som har vært der. Det er alle mulige kvinner, fra alle mulige samfunnslag, i alle aldre. Andre, som ikke har vært i lignende forhold, har sagt til meg at de synes det er merkelig at akkurat jeg havna i et sånt forhold. «Du som er så sterk.» Kanskje jeg ikke er så fryktelig sterk. Kanskje det er utapå og ikke inni. Kanskje det ikke handler om det.

Jeg har brukt nesten ti år på å bli Helene igjen. Det er feil å si at jeg er blitt Helene igjen. Jeg er blitt en ny versjon med disse erfaringene. Det er liten vits i å dvele ved hvilken versjon jeg ville vært uten. Men man skal ikke trenge å gjøre seg disse erfaringene.

Min eks var en ufrivillig del av livet mitt lenge etter at det ble slutt. Jeg lærte fort at jeg ikke måtte ta telefonen hvis nummeret var ukjent og umulig å spore. Jeg lærte fort at det var best å holde seg hjemme og ikke gå ut. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt: Hva gjør jeg hvis han dukker opp på døra? Hva gjør jeg hvis jeg møter han på gata? Hva dette har gjort med meg som person, er nesten umulig å svare på. Kroniske nakke- og ryggproblemer er bare en liten del av det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg stoler på folk. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er flink til å sette grenser; overfor andre eller overfor meg sjøl.

 

Alltid lov å si nei

Det er så forferdelig mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne hatt noen svar. Jeg trenger at noen gir meg et svar på hvorfor vold i hjemmet ikke er en del av pensum på skolen. Hvorfor ikke alle foreldre snakker med sine barn om at det ikke er greit å slå, og at man aldri har gjort noe for å fortjene å bli slått. At et nei er et nei, uansett hvor kåt man er. At det alltid er lov å si nei, uansett om man er med en ukjent person hjem, en kjæreste, en elsker, samboeren eller ektefellen. Og klarer man ikke å si nei, så er heller ikke fraværet av dette nei-et et ja. Uansett hvor lettkledd man er, uansett hvor full man er, uansett hvor mye og opphissende forspill man tar del i. Sex er noe begge samtykker i. Hvis ikke er det voldtekt. Eller tar jeg helt feil?

Jeg trenger å vite hvorfor jeg ikke ble tatt alvorlig da jeg var på politistasjonen for å anmelde min trakasserende ekskjæreste. Hvorfor var det ikke et system som fanga meg opp da jeg endelig turte å be om hjelp? Jeg klarte kanskje ikke å formidle spesielt mye av det jeg var blitt utsatt for, jeg forsto ikke sjøl nøyaktig hva det var. Men om jeg ikke klarte å fortelle hele historien der jeg satt hos politiet, kom jeg jo dit av en grunn. Når noen kommer til politiet og ønsker å anmelde og få besøksforbud, bør det ringe bjeller herfra til månen.

 

800 kvinner på kode 6

Det jeg fikk beskjed om var at det sjelden førte frem å anmelde, og hvis jeg skulle ha besøksforbud, måtte min ekskjæreste vite nøyaktig hvilken adresse han skulle la være å oppsøke. Jeg hadde planer om å flytte til en annen del av landet på grunn av skolegang, og ikke faen om han skulle få vite hvor jeg skulle bo. Men det ville ikke vært noe stort problem for ham å finne det ut, og det var det jeg visste. Derfor var jeg fortsatt like redd.

Det finnes ingen faktiske tall på hvor mange som blir utsatt for synlig og usynlig vold, fysisk og psykisk vold, men over 800 kvinner lever på kode 6, med samfunnets sterkeste grad av beskyttelse. Hva med alle de som fortsetter å leve i samme hus som en voldelig person? Jeg tror at det i dag nesten er umulig å fatte omfanget, fordi det er så få som faktisk tør, vil, orker å anmelde, knapt snakke om det i det hele tatt. Hvordan be om hjelp når du trur at alt er din egen feil? Hvordan gå ut offentlig når frykten for vold, trakassering og hets overgår smerten du bærer på?

 

Trenger mer enn ord

I Regjeringens handlingsplan Vold mot kvinner, står det i forordet at «Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten frykt for eller erfaring med vold. Det er samfunnets ansvar å bidra til å forebygge vold og overgrep både på gaten, arbeidsplassen og i hjemmet. Det er Regjeringens overordnede mål å utvikle et tryggere, varmere og mer rettferdig samfunn, med økt livskvalitet for den enkelte.»

Jeg vil vite at det som står i denne handlingsplanen ikke bare er fagre ord. Jeg vil vite at vold mot kvinner er et begrep for historiebøkene, at det ikke lenger eksisterer i vår samtid. Jeg vil vite at alle i samfunnet mener det samme. Og dette gjelder selvfølgelig ikke bare vold mot kvinner. Det gjelder også vold mot barn og mot menn. Det er en grunn til at noen blir voldelige. Det kommer ikke helt av seg sjøl. Vold avler vold. Smerte avler smerte. Det må bli sett, det må bli tatt tak i.

Hvem tar ansvaret?

 

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 31. august 2014;

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Altfor-mange-blir-utsatt-for-vold-7685484.html

 

 

Skolebesøk

Jeg har siden 2010 vært rundt på skoler og hatt ulike opplegg for ungdommene jeg har møtt. Under Litteraturuka i Ringsaker 2013 møtte jeg omlag 250 ungdommer som alle delte drømmene sine med meg. Det resulterte i to blomstrende drømmetrær på Brumunddal bibliotek, og en følelse av at ungdommen nå til dags er mye bedre enn før.

 

IMG_2535