«Etter tre voksenbøker debuterte Helene Guåker i fjor som ungdomsbokforfatter med romanen «Juksemaker». Her skildrer hun Vilde, som flytter på hybel for å begynne på videregående. Også i årets ferske «Kanskje er det hjertet» er en Vilde hovedperson. Denne gangen er det de omkalfatrende ungdomsskoleåra som er tema, og formen er ny og dristig:

Guåker skriver et langdikt for tenåringen om forelskelse, fest og begjær. Om ensomhet og fravær. Og om gode og dårlige forbindelser. Ny tid Diktet starter den aller første dagen på ungdomsskolen. Vilde skal krysse skolegården: «jeg går over plassen/føttene mine, de er/ alt for store/ for resten av kroppen. » Lykkeligvis finner hun en venninne, Susanne. De henger sammen, fester, sitter på i biler, drar på hyttetur, danser på klubben. De inngår en pakt om å aldri svikte hverandre. Men forelskelsene kommer i veien. Vilde forelskelser seg først i Lars, så i Peder. Og higet etter gutta og alt det nye, skyver Susanne i bakgrunnen: «Hu sier hu vil sykle ned til stranda/ men hva skal jeg med sykkel/ når jeg kan sitte i et forsete». Det er ikke hovedpersonen som blir sviktet i Guåkers bok, som i mange ungdomsbøker. Det er Vilde som glemmer Susanne. Diktet antyder underveis at Susanne ikke har det bra hjemme. Slike antydninger og mer abstrakte og stikkordsmessige partier får alltid sin avklaring. Diktet er lett tilgjengelig, situasjonene gjenkjennelige og tonen øm. om Inga Sætres tegneserieroman «Fallteknikk». Sætres bok er hakket råere og sikrere litterært, men begge formidler fint utsattheten og sårbarheten ungdomstida innebærer. De evner begge å fange noe essensielt i grenselandet mellom barn og voksen. Livet i bil og bygd er en viktig bestanddel for Guåker, som skriver på bredt hedmarks-mål. Bilen er både åsted og nesten aktør i bøkene hennes. Ikke minst gjelder dette debuten «Kjør» (2010). Men også i årets bok defineres kjøreren/gutten av kjøretøyet/ bilen. Enten det er en Pontiac, Volvo 240, eller en rusten golf. Å våge Langdiktet er fortellende i formen og lett å følge. Enkelte steder skaper oppdelingen haltende rytme, men stort sett er gjentakelsene, sansningene og de få metaforene (som «et rykte med skarpe kanter») godt turnert. I min utgave er det falt ut hvem som har ansvar for bokas fine omslag og illustrasjoner/vignetter, men googling avdekker at det er nevnte Inga Sætre. De to kler hverandre. Et langdikt for ungdom kan virke dristig, kan hende avskrekkende. Guåker våger seg ut i det og lykkes godt. Hun skaper en narrativ spenning som driver leseren fremover, samtidig som rommet til å lage egne bilder, inkludere egne opplevelse og emosjoner, er større. Fyll, sex og bilråning til tross: Guåkers dikt om «et knust hjerte, et blått øye» anbefales alle. «