I forbindelse med mitt skolebesøk på Lena videregående skole, laga den engasjerte norsklæreren Kjell Gulbrandsen nettsak, og jeg har fått lov til å legga den ut her:

«Tirsdag 27. januar fikk 1TPA og 1TPB besøk av forfatteren Helene Guåker fra Nes på Hedmarken. Klassene har brukt deler av norsktimene til å lese Guåkers roman Kjør!, som handler om ei jente med bildilla. Elevene hadde laget mange spørsmål som de fikk svar på.

Det måtte en roman om bilkjøring til for å fenge TP-elevenes interesse for skjønnlitteratur. Lærerne Sigrun Høiberg (1TPA) og Kjell Gulbrandsen (1TPB) avslutter så godt som hver time med å lese høyt fra Kjør!, fra 2010, og har erfart at alle konsentrerer seg om å lytte til historia om Marianne og Chevellen hennes, om ulykka og om den vanskelige kjærligheten. Ja, flere klarer å fullføre når lærerne stopper midt i ei setning.

Nå på tirsdag fikk de høre forfatteren sjøl lese fra begynnelsen på det kapitlet de var kommet fram til. Det hele hadde begynt med at læreren i B-klassa knyttet opplæringa i brevskriving til å invitere Guåker til å ta turen over Mjøsa. Det brevet som var klarest utformet, ble sendt, og det positive svaret lot ikke vente på seg. Nå, etter besøket, er det A-klassas tur til å forfatte brev, denne gangen for å takke for ei lærerik og interessant norskøkt.

Noen av spørsmålene handlet naturlig nok om forfatterens forhold til biler. «Er du interessert i biler?», Hva slags bil kjører du?», «Hva var din første bil?» og «Har du hatt en Chevelle?» åpnet spørrerunden. Nei, Chevelle hadde hun ikke; «Tenk om jeg hadde hatt det – det ville ha vært kult, det!» svarte forfatteren, som hadde kommet til Lena i sin Volvo 850, på det siste av åpningsspørsmålene. Bilinteressa hennes hadde imidlertid vært større tidligere, da hun satt på med kjærester og etter hvert tok «lappen» sjøl. Mercedes ville hun i alle fall ikke kjøre …

Som svar på spørsmål om hvorfor hun ble forfatter, svarte Guåker at hun alltid hadde likt å lyge og fortelle historier. Hadde hun som småjente på Ringsaker møtt ei katte på skolevegen, ble katta raskt til ei farlig gaupe da historia skulle fortelles. Virkeligheten var for kjedelig til at hun kunne leve i den slik den var; her måtte det dikting og fantasi til for å krydre tilværelsen. Spørsmålet «Hvordan kan du gjøre noe så kjedelig som å skrive?» hadde hun vanskelig for å forstå; for henne er skriving like livsnødvendig som mat. «Hvis du ikke fikk skrive, ville du kvelde, da?» kom det spontane oppfølgingsspørsmålet fra salen.

Og det ville hun ha gjort. Til elevene, som satt i hestesko foran henne, fortalte hun at hun hadde gått på forfatterstudiet på Høgskolen i Bø. Der hadde hun lært at hun burde skrive om noe hun kjente godt. Derfor skrev hun Kjør!. Ikke det at hun hadde gode karakterer fra videregående; en kan bli forfatter likevel, sa hun, og det er hun jo nettopp bevis på. Hun fortalte også litt om romanen Pølsefabrikken, som er et hakk råere enn Kjør!, og det kunne så absolutt merkes at noen godt kunne tenke seg å møte denne romanen også. Kanskje en idé for neste års Vg2-klasser på teknisk avdeling? Fjorårets Vil ikke reise, kan ikke bli har forresten fått god kritikk og står på den lange lista norsklæreren i B-klassa har over uleste bøker. Neste bok blir forresten kanskje ei diktsamling med motiv fra ungdomsmiljøet. Rik blir en likevel ikke av å skrive romaner. De siste årene ville hun ha hatt ei årslønn på 50 000 kroner, fikk vi vite. Derfor arbeider hun halv stilling som «lesedetektiv» for foreningen «Leser søker bok», som arbeider for at alle skal ha like muligheter til å lese bøker. Ikke noe dårlig yrkesvalg, altså.

Også karakteristikken av hovedpersonen Marianne og oppbygginga av romanen fikk Guåker spørsmål om. Det siste temaet gjaldt språket i Kjør!. Elevene hadde merket seg at ikke alle ordene i romanen står i bokmålsordlista. Det var ikke før hun begynte å skrive bøker at hun hadde oppdaget at hun sto fritt til å skrive hvordan hun ville, sa hun: Former som siden, hun og stund passer ikke inn når handlinga skjer i Brumunddal – da måtte det bli sia, hu og stønd for at stemninga skulle bli ekte. Ekte stemning var det også i C109 da et bilinteressert publikum snakket med en bilinteressert forfatter.»

 

http://www.opplandvgs.no/Lena-vgs/Nyheter/Forfatter-motte-TP-pa-Lena-Valle/