Jeg sitter på kjøkkenet, ser ut vinduet mot hagen. Det er mørkt som i døden der utafor. Mørket har fått meg til å ligge våken mange netter, i frykt for hva som kan skjule seg der. Det hjelper ikke å låse døra for den som virkelig vil inn. Det hjelper ikke å ringe politiet hvis det tar en time før de er der. Det hjelper ikke å grine og trygle og be om å få slippe. Det eneste som hjelper er å ta i mot det som kommer til det stopper.

Dette er en realitet for mange. Det er altfor mange kvinner som blir utsatt for vold. Av sine kjærester. Samboere. Ektefeller. Ekskjærester. Det trenger ikke nødvendigvis være blodig for at det skal kunne kalles vold. Psykisk vold er minst like ille som fysisk vold.

 

Et spørsmål om tid

Da min ekskjæreste slo meg første gang, følte jeg en nesten absurd form for lettelse. Jeg hadde vært så redd for at det skulle skje, og visste at det bare var et spørsmål om tid. Ventetida var egentlig den verste. Tida like etter et sinneutbrudd var fin. Det var løfter og utallige bønner om tilgivelse. Og jeg tilga. Så var det bare å gå rundt på glasskår til neste gang. Slik gikk dagene. Dagene ble til måneder. Måneder ble til år.

Av dem som visste at han slo, var det bare én person som sa: Herregud, du må komme deg unna. Jeg unnskyldte han så mye at alle trodde på det – jeg også: «Han går i terapi. Han har hatt det tøft.» Det er min feil.

Det siste sa jeg aldri høyt. Alt som skjedde, alle sinte ord og handlinger, kom av én ting alene: Sex. Hele forholdet vårt ville vært helt perfekt om jeg bare hadde hatt lyst til å ligge med kjæresten min. Får man høre noe mange nok ganger, trur man på det. I mitt hode var det meg det var noe galt med – fordi jeg ikke hadde lyst. Man skal jo ha lyst til å ligge med kjæresten sin! Jeg trudde dessuten at det var ei plikt: Man skal ligge med kjæresten sin. Sjøl om man ikke har lyst. Man sier i hvert fall ikke nei når man ikke aner hvilke konsekvenser det får.

 

Skam

Jeg klarte til slutt å fatte at jeg ikke lenger kunne bli. Jeg aner ikke hvordan. Det er mye fra dette forholdet jeg har fortrengt. Men ydmykelsen og skammen glemmes ikke like lett. Den er så stor og bunnløs at den ikke kan beskrives. Det er ikke mulig å forstå hvordan man kan bli i et sånt forhold, med mindre man har vært der sjøl.

Jeg møter altfor mange kvinner som har vært der. Det er alle mulige kvinner, fra alle mulige samfunnslag, i alle aldre. Andre, som ikke har vært i lignende forhold, har sagt til meg at de synes det er merkelig at akkurat jeg havna i et sånt forhold. «Du som er så sterk.» Kanskje jeg ikke er så fryktelig sterk. Kanskje det er utapå og ikke inni. Kanskje det ikke handler om det.

Jeg har brukt nesten ti år på å bli Helene igjen. Det er feil å si at jeg er blitt Helene igjen. Jeg er blitt en ny versjon med disse erfaringene. Det er liten vits i å dvele ved hvilken versjon jeg ville vært uten. Men man skal ikke trenge å gjøre seg disse erfaringene.

Min eks var en ufrivillig del av livet mitt lenge etter at det ble slutt. Jeg lærte fort at jeg ikke måtte ta telefonen hvis nummeret var ukjent og umulig å spore. Jeg lærte fort at det var best å holde seg hjemme og ikke gå ut. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt: Hva gjør jeg hvis han dukker opp på døra? Hva gjør jeg hvis jeg møter han på gata? Hva dette har gjort med meg som person, er nesten umulig å svare på. Kroniske nakke- og ryggproblemer er bare en liten del av det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg stoler på folk. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er flink til å sette grenser; overfor andre eller overfor meg sjøl.

 

Alltid lov å si nei

Det er så forferdelig mange spørsmål, og jeg skulle så gjerne hatt noen svar. Jeg trenger at noen gir meg et svar på hvorfor vold i hjemmet ikke er en del av pensum på skolen. Hvorfor ikke alle foreldre snakker med sine barn om at det ikke er greit å slå, og at man aldri har gjort noe for å fortjene å bli slått. At et nei er et nei, uansett hvor kåt man er. At det alltid er lov å si nei, uansett om man er med en ukjent person hjem, en kjæreste, en elsker, samboeren eller ektefellen. Og klarer man ikke å si nei, så er heller ikke fraværet av dette nei-et et ja. Uansett hvor lettkledd man er, uansett hvor full man er, uansett hvor mye og opphissende forspill man tar del i. Sex er noe begge samtykker i. Hvis ikke er det voldtekt. Eller tar jeg helt feil?

Jeg trenger å vite hvorfor jeg ikke ble tatt alvorlig da jeg var på politistasjonen for å anmelde min trakasserende ekskjæreste. Hvorfor var det ikke et system som fanga meg opp da jeg endelig turte å be om hjelp? Jeg klarte kanskje ikke å formidle spesielt mye av det jeg var blitt utsatt for, jeg forsto ikke sjøl nøyaktig hva det var. Men om jeg ikke klarte å fortelle hele historien der jeg satt hos politiet, kom jeg jo dit av en grunn. Når noen kommer til politiet og ønsker å anmelde og få besøksforbud, bør det ringe bjeller herfra til månen.

 

800 kvinner på kode 6

Det jeg fikk beskjed om var at det sjelden førte frem å anmelde, og hvis jeg skulle ha besøksforbud, måtte min ekskjæreste vite nøyaktig hvilken adresse han skulle la være å oppsøke. Jeg hadde planer om å flytte til en annen del av landet på grunn av skolegang, og ikke faen om han skulle få vite hvor jeg skulle bo. Men det ville ikke vært noe stort problem for ham å finne det ut, og det var det jeg visste. Derfor var jeg fortsatt like redd.

Det finnes ingen faktiske tall på hvor mange som blir utsatt for synlig og usynlig vold, fysisk og psykisk vold, men over 800 kvinner lever på kode 6, med samfunnets sterkeste grad av beskyttelse. Hva med alle de som fortsetter å leve i samme hus som en voldelig person? Jeg tror at det i dag nesten er umulig å fatte omfanget, fordi det er så få som faktisk tør, vil, orker å anmelde, knapt snakke om det i det hele tatt. Hvordan be om hjelp når du trur at alt er din egen feil? Hvordan gå ut offentlig når frykten for vold, trakassering og hets overgår smerten du bærer på?

 

Trenger mer enn ord

I Regjeringens handlingsplan Vold mot kvinner, står det i forordet at «Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten frykt for eller erfaring med vold. Det er samfunnets ansvar å bidra til å forebygge vold og overgrep både på gaten, arbeidsplassen og i hjemmet. Det er Regjeringens overordnede mål å utvikle et tryggere, varmere og mer rettferdig samfunn, med økt livskvalitet for den enkelte.»

Jeg vil vite at det som står i denne handlingsplanen ikke bare er fagre ord. Jeg vil vite at vold mot kvinner er et begrep for historiebøkene, at det ikke lenger eksisterer i vår samtid. Jeg vil vite at alle i samfunnet mener det samme. Og dette gjelder selvfølgelig ikke bare vold mot kvinner. Det gjelder også vold mot barn og mot menn. Det er en grunn til at noen blir voldelige. Det kommer ikke helt av seg sjøl. Vold avler vold. Smerte avler smerte. Det må bli sett, det må bli tatt tak i.

Hvem tar ansvaret?

 

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 31. august 2014;

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Altfor-mange-blir-utsatt-for-vold-7685484.html