Vil ikke reise, kan ikke bli

«Så du tror du bare kan dra fra meg», brøler K da han forstår at Emma virkelig mener det denne gangen. Hun ramler bakover mot søppelsekkene i hjørnet av gangen, kommer seg på beina igjen før han gyver løs, sparker, slår, hun er ikke redd, hun tar ikke igjen. Så ringer det på døra.

Vil ikke reise, kan ikke bli er en jordnær, farlig og frisk roman. Mørk og lys på samme tid. Dette er Emmas fortelling om hvor lett det er å bli dratt med i noe som virker perfekt. Om hvor vanskelig det er å gå når det viser seg å være alt annet. Når trusselen jeg skal drepe deg lager ekko i hodet, i hjertet, i kroppen, og kjennes større for hver eneste dag. Hva skjer den dagen K står på døra og krever sin rett over Emma? Nå handler det om livet etterpå, om å finne ei form til alt som skjedde i de tre åra det sto på. Og om å gå veien videre, uten å være redd.

Pølsefabrikken

Sølvi Holmestad vet hva hun vil med livet: Hun skal studere filosofi. Hun trenger bare litt finansiering. Da er vel samlebåndet på pølsefabrikken et greit nok sted å tjene noen kroner for en kort periode? Sølvis liv blir raskt mer pølser enn filosofi, for på pølsefabrikken blir uker til måneder. Sjefen takler ikke hennes rå livsfilosofi og avsky for autoriteter – Sølvi bryter pølsefabrikkreglene en etter en. Samtidig er hun uerstattelig. Sølvi Holmestad har rett og slett et lag med pølser og samlebåndsarbeid.

Pølsefabrikken er et kjønnsrolleeksperiment. Hvor mye tåler vi egentlig at en kvinne gjør?

Kjør!

Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjonen for bil og motor, særlig en Chevrolet Chevelle fra 1970, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen og mister barnet hun bærer.

Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Juksemaker

Vilde har flytta på hybel for å starte på videregående. Hu er tøff i trynet, men ikke på innsida. Hu passer liksom ikke inn, alle de andre er så jævlig smarte.

Vilde juger for å overleve. Hu er god til det. Hu er god til en ting til også, nemlig å skrive, men det holder hu hemmelig.

Så får klassa i oppgave å lage ei novelle. Dette er Vildes store sjanse til å bevise at hu duger.

Det er nå eller aldri.

Kanskje det er hjertet

 

Første skoledag.

Vilde og Susanne.

Ei pakt som aldri

skal brytes.

Som brytes likavæl.

 

Kanskje det er hjertet er et langdikt. Det handler om å bryte ut, bryte grenser, bryte vennskapsbånd og kjærestebånd. Og om alt som står på spill når man står på kanten av noe man ikke kan se.

Sveiseblink

For har vanligvis et ulykkestall de prøver å unngå. Jeg hadde ei hel gangerekke. Alt skjedde med fire års mellomrom. Som om firegangen hadde skylda. Det begynte med mutter, som daua da jeg var fire. Farmor fikk slag da jeg var åtte. Hu daua da jeg var tolv. Birger forsvant til et anna sted da jeg var seksten. Hva ville skje om to år? Hva mer kunne egentlig skje?

Kristoffer går på videregående. Han har noen kompiser han ikke helt stoler på og en far som ikke prater om de viktige tinga. Og så dukker Jenny opp. Som om det gjør saken noe bedre.

 

I think writer’s block is a disease of too much self-esteem. It comes from an inability to admit that a certain percentage of what you write is going to be crap. Once you admit that fact, you can go ahead and write the crap and then just throw it out.

Mark Goldblatt

Helene Guåker

Kjør! – roman (2010)

Pølsefabrikken – roman (2012)

Vil ikke reise, kan ikke bli – roman (2014)

Juksemaker – roman (2015)

Kanskje det er hjertet – dikt (2016)

Sveiseblink – roman (slippes 6. mai 2017)

 

Helene Guåker

Utdrag fra Pølsefabrikken

Sjelden har jeg vært så nervøs før en opplesning som til denne, men blir man anbefalt av Anne Holt i Bokklubben Nye Bøker, så er det bare én ting å gjøre: Step it up

Omtaler

de 3 siste

Terningkast 5 i Dagbladet

«Etter tre voksenbøker debuterte Helene Guåker i fjor som ungdomsbokforfatter med romanen «Juksemaker». Her skildrer hun Vilde, som flytter på hybel for å begynne på videregående. Også i årets ferske «Kanskje er det hjertet» er en Vilde hovedperson. Denne gangen er det de omkalfatrende ungdomsskoleåra som er tema, og formen er ny og dristig:

Guåker skriver et langdikt for tenåringen om forelskelse, fest og begjær. Om ensomhet og fravær. Og om gode og dårlige forbindelser. Ny tid Diktet starter den aller første dagen på ungdomsskolen. Vilde skal krysse skolegården: «jeg går over plassen/føttene mine, de er/ alt for store/ for resten av kroppen. » Lykkeligvis finner hun en venninne, Susanne. De henger sammen, fester, sitter på i biler, drar på hyttetur, danser på klubben. De inngår en pakt om å aldri svikte hverandre. Men forelskelsene kommer i veien. Vilde forelskelser seg først i Lars, så i Peder. Og higet etter gutta og alt det nye, skyver Susanne i bakgrunnen: «Hu sier hu vil sykle ned til stranda/ men hva skal jeg med sykkel/ når jeg kan sitte i et forsete». Det er ikke hovedpersonen som blir sviktet i Guåkers bok, som i mange ungdomsbøker. Det er Vilde som glemmer Susanne. Diktet antyder underveis at Susanne ikke har det bra hjemme. Slike antydninger og mer abstrakte og stikkordsmessige partier får alltid sin avklaring. Diktet er lett tilgjengelig, situasjonene gjenkjennelige og tonen øm. om Inga Sætres tegneserieroman «Fallteknikk». Sætres bok er hakket råere og sikrere litterært, men begge formidler fint utsattheten og sårbarheten ungdomstida innebærer. De evner begge å fange noe essensielt i grenselandet mellom barn og voksen. Livet i bil og bygd er en viktig bestanddel for Guåker, som skriver på bredt hedmarks-mål. Bilen er både åsted og nesten aktør i bøkene hennes. Ikke minst gjelder dette debuten «Kjør» (2010). Men også i årets bok defineres kjøreren/gutten av kjøretøyet/ bilen. Enten det er en Pontiac, Volvo 240, eller en rusten golf. Å våge Langdiktet er fortellende i formen og lett å følge. Enkelte steder skaper oppdelingen haltende rytme, men stort sett er gjentakelsene, sansningene og de få metaforene (som «et rykte med skarpe kanter») godt turnert. I min utgave er det falt ut hvem som har ansvar for bokas fine omslag og illustrasjoner/vignetter, men googling avdekker at det er nevnte Inga Sætre. De to kler hverandre. Et langdikt for ungdom kan virke dristig, kan hende avskrekkende. Guåker våger seg ut i det og lykkes godt. Hun skaper en narrativ spenning som driver leseren fremover, samtidig som rommet til å lage egne bilder, inkludere egne opplevelse og emosjoner, er større. Fyll, sex og bilråning til tross: Guåkers dikt om «et knust hjerte, et blått øye» anbefales alle. «