Helene Guåker

Forfatter

f. 1983, fra Nes på Hedmark

NyheterOmtaler

I think writer’s block is a disease of too much self-esteem. It comes from an inability to admit that a certain percentage of what you write is going to be crap. Once you admit that fact, you can go ahead and write the crap and then just throw it out.

Mark Goldblatt

.:: Utgivelser ::.

Kjør! – roman (2010)

Pølsefabrikken – roman (2012)

Vil ikke reise, kan ikke bli – roman (2014)

Juksemaker – roman (2015)

Kanskje det er hjertet – dikt (2016)

Sveiseblink – roman (2017)

Utdrag fra Pølsefabrikken

Sjelden har jeg vært så nervøs før en opplesning som til denne, men blir man anbefalt av Anne Holt i Bokklubben Nye Bøker, så er det bare én ting å gjøre:

Step it up

.:: Nyheter ::.

.:: Omtaler ::.

Terningkast 5 i Dagbladet

Etter tre voksenbøker debuterte Helene Guåker i fjor som ungdomsbokforfatter med romanen «Juksemaker». Her skildrer hun Vilde, som flytter på hybel for å begynne på videregående. Også i årets ferske «Kanskje er det hjertet» er en Vilde hovedperson. Denne gangen er det de omkalfatrende ungdomsskoleåra som er tema, og formen er ny og dristig:

les mer

.:: Skolebesøk ::.

Vårt land besøker Hjertelyd

Pål Buset i Vårt land gjesta forestillinga Hjertelyd i mars 2016. Under kan du lese saken. Jeg reiser fortsatt rundt sammen med Dj Ingebling og lydtekniker Ragnhild og spiller forestillinga for ungdomsskoleelever. Som fjortis forstod ikke forfatter Helene Guåker en...

les mer

.:: Om meg ::.

Jeg tror at noe av grunnen til at jeg ble forfatter, er fordi jeg alltid har hatt et behov for å pynte litt på sannheten. Særlig da jeg var lita. Jeg jaug over en lav sko. Og syntes ikke egentlig noen kunne klandre meg for det – virkeligheta var jo så kjedelig!

Jeg er usikker på om alle trudde på alt jeg sa. Men jeg kunne jo så tydelig skildre hvordan han så ut, mannen som forsøkte å lokke meg inn i bilen sin med sjokolade. I virkeligheten var det bare en bil som kjørte sakte forbi. Som jo er normalt på en humpete og svingete grusveg.

Det at jeg skulle holde på med skriving i livet mitt, var en selvfølgelighet. For meg. For andre i min omgangskrets, var det ikke like sjølsagt. Det var aldri noen som sa at jeg burde, kunne og skulle satse på skriving. Så da ble det til at jeg undertrykte skrivedrømmen i mange år, og var i stedet generelt sint på alt og alle fordi ingenting var som det skulle. På slutten av ungdomsskola var jeg så dritlei skole og lærere og folk og familie at det kjentes ut som jeg skulle eksplodere. Det gjorde jeg heldigvis ikke. Åtte år seinere kom jeg inn på forfatterstudiet i Bø, og skjønte at det virkelig VAR mulig for meg å bli forfatter.

Nå som jeg juger på papiret, er det liksom litt mer legitimt – ingen kan ta meg for det. Og jeg har ikke lenger så stort behov for å juge folk midt i trynet. Nå er det kanskje ikke behovet for å juge som er størst lenger, heller. Det er behovet for å få utløp for et trykk inni meg. Jeg veit at jeg for real ville eksplodere, om jeg ikke skreiv.

.:: Kontakt ::.

Har du spørsmål?

Kontaktinformasjon

Epost: guaaker@gmail.com

Sosiale medier

Twitter: www.twitter.com/guaaker